Tommy Schulz, 49 år fra Tønsberg har hatt et tøft liv med mange utfordringer. Da han i en alder av 38 år falt ut av arbeidslivet og etter hvert ble trygdet, mistet han grepet. Rutinene forsvant, og maten ble limet som holdt det hele sammen. Det var gjennom maten at han fant indre ro og trygghet. Når han spiste, glemte han alt annet. Dette tok etter hvert helt overhånd. Han forteller at han enkelte ganger kunne spise 2 familie middager som var beregnet til hele familier. Han begynte å stå opp på natta for å spise, selv om han hadde spist kveldsmat før han la seg. Alt dreide seg om å spise og døgnet ble ett stort måltid for ham. Vekta raste oppover og han mistet all kontroll. Vekta var på det meste hele 176,6 kg.
Hva var det som inspirerte deg til å ta tak i situasjonen?
«Jeg var lei av å være avhengig og ikke ha kontroll. Jeg hadde null livskvalitet på grunn av helseproblemene som fulgte med overvekten. Jeg hadde blant annet artrose i knærne. Bare det å reise seg måtte planlegges på grunn av smertene. Jeg klarte ikke lenger å gå til postkassa som kun lå 50 meter bortenfor huset. Jeg ble avhengig av at venner og familie handlet inn for meg. Jeg hadde på det verste et matbudsjett for flere familier. Jeg har store interesser for bil og var aktiv i Amcar miljøet i Vestfold, men jeg klarte ikke engang lenger å bytte dekk. Jeg har alltid vært et sosialt vesen, men jeg hadde ikke energi eller ork til andre enn meg selv. Noe måtte bare gjøres!»
Tommy kontaktet legen sin som fortalte om Evjeklinikken. Han leste seg opp og fikk etter hvert henvisning til overvektsklinikken ved Tønsberg. Etter mye fram og tilbake fikk han til slutt henvisning og plass ved Evjeklinikken.
Hvordan var ditt første møte med Evjeklinikken?
«Jeg fikk innkalling til første opphold onsdag den 19.02.2020. Jeg trodde at Evjeklinikken ville gjennomsøke bagasjen da jeg kom dit og tok derfor ikke med meg noe som helst av mat. Jeg husker godt dagen jeg kom til klinikken. Da jeg hadde skrevet meg inn fikk jeg et sett med nøkler. Jeg fikk rom på en bolig som lå 2-300 meter fra hovedbygget og kantina. Jeg spurte hvordan jeg skulle komme meg dit, og da fikk jeg beskjed om at jeg måtte gå. De første tankene var vantro og at det går jo ikke. Jeg klarte knapt å gå til postkassa hjemme, hvordan skulle jeg klare å komme meg fram og tilbake til matsalen flere ganger om dagen. Det gikk på et vis, selv om jeg var utmattet og gåen. Senere på kvelden var det kveldsmat og vi fikk beskjed om at vi måtte faste til dagen etter fordi det skulle tas blodprøver. Vi skulle lage matpakke som vi kunne spise når dette var gjort. Dette var noe av det hardeste jeg har opplevd på lenge. Aldri før har en enkel matpakke fristet så mye. Jeg trodde jeg var kommet til Helvetes forgård og planla allerede da at dette ikke var noe sted for meg og at jeg likegodt kunne avslutte forløpet. Jeg utsatte dette heldigvis og merket etter hvert som dagene gikk at det ble lettere å gå gram og tilbake til måltidene. Etter noen dager ble det satt opp en gåtur med staver. Vi skulle gå noen kilometer til en jernbanebro i området. Jeg klarte å komme helt fram og det var en stor seier for meg. Turen tilbake var vanvittig hard, men jeg hadde på et vis funnet troen på at det skulle gå likevel. Jeg valgte å holde ut. Halvveis i oppholdet fikk jeg vite at jeg hadde gått ned 5,4 kg. Det gjorde noe med håpet og troen å se disse tallene.»
Hvordan var det å komme hjem etter første oppholdet?
«Det var tøft å komme hjem. Første dagen bestemte jeg meg for å gå en kort tur og handle inn sunne matvarer. Jeg var nøye med å ikke kjøpe inn mat som jeg ikke burde ha eller som jeg så på som «ulovlig». Dagen etter kom pandemien. Det var helt krise. Jeg sa til meg selv at nå orker jeg ikke mer! Jeg reiste til Burger King, men der var det Koronastengt. Pandemien reddet meg. Jeg isolerte meg med mine sunne matvarer. Jeg lagde meg små faste rutiner som for eksempel -en kort tur mens kaffien kokte, eller små faste turer før lunsj. En god venn av meg ringte jevnlig for å spørre om jeg hadde husket på å spise frokost. Dette var ett av målene mine og det hjalp meg virkelig mye å få denne støtten. Jeg fikk også god kontakt og støtte fra andre pasienter ved Evjeklinikken. Noen var kommet lengre i prosessen enn meg og hadde mye mer erfaring. Det var spesielt en som ringte og var dønn ærlig med meg. Hun sa det som det var når jeg trengte å høre det. Kontakten med disse betydde alt for meg og gav håp om at dette faktisk var mulig å lykkes. Ut over dette fikk jeg en dyktig oppfølgingsveileder fra Evjeklinikken som var gull verdt. Hun var en viktig pådriver som alltid var tilgjengelig og dette hadde mye å si for meg.»
Hva er de viktigste tingene du har lært ved Evjeklinikken?
«Jeg har lært at jeg ikke kan ha mer mat hjemme enn det som er nødvendig. Jeg har innarbeidet rutiner på å lage supper og spise knekkebrød med magert pålegg. Jeg holder meg til anbefalingene om å spise ofte, sunt og lite. Jeg forsyner meg kun en gang til hvert måltid og unngår å spise etter kl. 21.00. Jeg har erfart at det ikke er farlig å være sulten. Nå liker jeg faktisk å være litt sulten. Jeg kontrollerer alltid næringsinnholdet i det jeg spiser. Jeg holder meg til 2400 kcal om dagen som er anbefalt mengde kalorier for en mann på min høyde og alder. Jeg går de anbefalte 10 000 skrittene eller mer hver eneste dag. Matavhengigheten vil alltid være der. Det blir som en sykdom som man bare må lære seg å leve med. Tiltakene og endringene man gjør er medisinen mot denne sykdommen. Tanken om et 5 års opplegg med repeterende opphold gir følelsen av kontinuitet og trygghet, man føler seg ivaretatt over tid.»
Hvordan ser du på veien videre?
«Jeg er nå på en god plass i livet. Jeg har rammer og struktur som holder meg i nakken. Jeg opplever også at interessen rundt kosthold og aktivitet har blitt en ny hobby eller avhengighet om du vil. Drømmen er å gi mine opplevelser og erfaringer verdi ved å bruke det til noe. Vi er mange som er i samme båt og flere som trenger hjelp og støtte. Jeg kjenner verdien av å få støtte fra noen med erfaring. Ett av målene mine er å en gang komme meg tilbake i arbeidslivet og kanskje jobbe med noe innenfor et felt der jeg kan bruke mine erfaringer rundt livsstilsendring.»
Hva er dine beste råd til andre som er i samme situasjon som du var i?
«Tør å prøve! Det er mulig å få til det meste! Man har ingenting å tape på dette. Det finnes hjelp å få. Mitt beste råd er at du får legen din til å henvise deg til Evjeklinikken»
